Beredskapens blindsone

Alt det vi ikke kan forsikre oss mot

Det finnes et ord i beredskapsfaget for det ingen liker å si høyt: restrisiko. Det er den delen av faren som blir igjen etter at alle rimelige tiltak er satt i verk, den vi ikke lenger rår over, uansett hvor mye vi legger i det. Krokstadelva er restrisiko i sin reneste form. Og det ubehagelige med denne uken er ikke bare at over hundre hjem er borte. Det er at nesten ingenting av det jeg til daglig lever av å anbefale, hadde forandret utfallet.

Det er en logisk brist vi liker å late som ikke finnes: at nok utstyr, nok aktsomhet, til slutt skal kunne temme risikoen ned til null. Regnestykket funker for de fleste branner, fordi de fleste branner har en enkelt årsak, med en tydelig begynnelse og en grense man kan tegne rundt. Krokstadelva hadde så og si ingen slik grense. På under fem timer sluttet brannen å være en hendelse og begynte å oppføre seg som vær.

For det var, i stor grad, vær. Ruben Dobler Strand, høgskolelektor i brann og sikkerhet ved Høgskulen på Vestlandet, sa til VG at fire faktorer forsterket hverandre: bratt terreng, som lar flammer og varme rase oppover i stedet for å slokne nedover; kraftig søndavind, ti meter i sekundet i kastene; en hetebølge som i ukevis hadde tørket trekledningen på husveggene til det ytterste; og en tett, eldre trehusbebyggelse der ilden kunne vandre videre gjennom loft og tak.

Fire hver for seg håndterbare forhold, som satt sammen ble en mekanikk ingen røykvarsler er konstruert for å stoppe. DSB kaller det den største registrerte brannen av sitt slag i moderne norsk tid. Sammenligningsgrunnlaget er Lærdal og Flatanger i 2014, og selv de to til sammen mistet færre hus enn Krokstadelva alene.

Jeg har jobbet med brannsikkerhet hele mitt yrkesliv, senest som leder for beredskap i Oslo brann- og redningsetat, og bransjen jeg kommer fra har et problem med akkurat dette poenget. Vi selger trygghet, og trygghet selger dårlig sammen med ordet «restrisiko». Men det er nøyaktig den innrømmelsen som gjør beredskap til noe annet enn en forsikringspremie: hjemmeberedskapens jobb har aldri vært å vinne over en storbrann. Den har vært å kjøpe de minuttene som avgjør om en brann i eget hjem blir en hendelse man kommer seg ut av, eller en man ikke gjør. De fleste branner er fremdeles små, med litt kjedelige årsaker, glemt komfyr, defekt skjøteledning, stearinlys som velter og der ligger marginene fortsatt i vår favør, hvis noen har tenkt gjennom dem på forhånd.

Har familien en avtalt plass å møtes hvis dere må ut i all hast og mobilnettet er overbelastet? Vet barna hvor de skal gå, uavhengig av hvem som er hjemme? Denne uken leter fortsatt flere i Krokstadelva etter kjæledyrene sine, noen er funnet, mange er savnet. Det er en av de tingene ingen tenker på før det er for sent: er hunden vant til buret den skal bæres ut i? Vet en nabo at dere har et dyr som trenger tilsyn hvis dere selv er forhindret fra å komme hjem? Ingen av disse spørsmålene har et svar man kan kjøpe seg til. De er samtaler man tar ved kjøkkenbordet i god tid, ikke beslutninger man improviserer i røyken.

Men å skylde på vinden og terrenget er også en form for ansvarsfraskrivelse, bare den andre veien. Ingen kunne forutsi akkurat denne kombinasjonen i Krokstadelva. Likevel er det ingen hemmelighet at norske somre gir stadig flere av dens byggeklosser: tørrere gress, varmere netter, grillen for nær veggen, søppelstativet inntil kledningen, den elektriske installasjonen ingen har sett på siden forrige eier flyttet ut. Ingenting av dette forårsaket denne brannen, så vidt jeg vet nå. Men det er, i motsetning til vinden, faktisk noe vi rår over, og det er verdt et nytt blikk denne uken, mens skammen over å ikke ha ordnet det ennå fortsatt er fersk.

Restrisiko er ikke et argument mot beredskap. Det er en definisjon av dens grense. Alle bør sikre seg så godt de kan, og ingen sikring i verden monner mot noe i denne størrelsesordenen, begge deler er sanne samtidig, og det ene opphever ikke det andre. Det gjør bare tydelig hva ordet beredskap faktisk var ment å løse, og hva det aldri har vært. Resten er, som det viste seg fredag kveld i Krokstadelva, opp til vær og vind. ■